Den brutte munnharpe-tradisjonen i Sverige
Det eldste kjente opptaket av munnharpe i Sverige er av Gustav Svalberg.
Av Klas Wikström af Edholm
Som i Norge og andre deler av Europa opplevde den eldre munnharpetradisjonen i Sverige en kraftig nedgang i første halvdel av 1900-tallet, og døde til slutt helt ut. Smiingen av munnharper i Sverige fortsatte trolig inn i begynnelsen av 1900-tallet, men døde snart helt ut, og det finnes ingen levende tradisjon for smiing av munnharper i Sverige i dag. Munnharpetradisjonen i Sverige er generelt svært dårlig dokumentert, og vi vet nesten ingenting om eldre tiders spellemenn. Men jeg tenkte jeg kort skulle presentere noen av de utøverne som var aktive da kontinuiteten brøt sammen.
Det eneste kjente opptaket av munnharpe fra den eldre tradisjonsperioden i Sverige ble gjort i 1920, da Gustav Svalberg (1861-1947) fra Eskilstuna, i Södermanland, ble dokumentert på fonograf av etnografen Yngve Laurell. Laurell var selv folkemusiker, opplært på gehør av lokale felespillere i sin hjembygd Rångedala i Västergötland. Han hadde lært seg å bruke en fonograf til musikkopptak av etnomusikologen Erich von Hornbostel i Berlin, og etter å ha kommet hjem fra etnografisk feltarbeid i den australske øyverdenen valgte han å gjøre opptak av svenske folkemusikere på eget initiativ og for egen regning. Laurell gjorde først og fremst opptak av felespillere som var på midlertidig besøk i Stockholm, fortrinnsvis når de ble invitert til friluftsmuseet Skansen for å spille. Laurell deltok også på Riksspelmansstämman på Skansen i 1920 og benyttet anledningen til å gjøre opptak av deltakerne. Sammen med Gustav Svalberg ble Vingåkersvalsen og to polskor fra Västmanland spilt inn og er nå tilgjengelig på CD-en Musica Sveciæ. Äldre svenska spelmän (Caprice Records CAP21604, 1999. Originalen oppbevares på Svenskt visarkiv med nr SVA BB 4337).
Gustav Svalberg ble født 12. april 1861 i Bergs sogn i Västmanland. Han var maskinreparatør ved metallverket og hadde arbeidet ved 27 forskjellige bruk før han bosatte seg i Eskilstuna, hvor han følte seg hjemme, og arbeidet ved metallverket der. Han var i sin samtid kjent som en sterk og munter mann. Svalberg var høyt ansett som munnharpe-virtuos i området, og i flere sesonger ble han invitert av Skansen til å spille. Han ble invitert til å spille på Skansen i et par uker etter riksspelmansstämman 1920, og året etter. Under disse sesjonene kunne han spille tre–fire timer om dagen i Bollnässtugan eller Älvrosgården. Ved disse opptredenene spilte han kledd i Vingåker-drakt (Åhlén 1971:117).
«Mungiga eller munharpa, ett ej förut på Skansen hört instrument, trakterades av metallarbetaren Gustav Svalberg från Eskilstuna, 29/8–12/9, och tilldrog sig berättigat intresse från publikens sida» heter det i Nordiska museets katalog Fataburen for 1920 (Keyland 1922:25; Bohman 1979:51, 53). Det finnes også et fotografi av Svalberg som spiller munnharpe ikledd Vingåker-drakt, trolig tatt på Skansen. Ut fra fotografiet å dømme er munnharpa han spiller på av en smal modell, med rund ramme. Tungen ser ut til å være relativt bred. Hele munnharpa er relativt stor, anslagsvis 8–10 cm lang. Trolig er instrumentet hjemmelaget, da modellen i stor grad stemmer overens med andre munnharper som er bevart i etnografiske samlinger i svenske museer. Men det finnes ingen opplysninger om hvem som smidde Gustav Svalbergs munnharpe, eller om han selv var en dyktig smed.
Gustav Svalberg spiller munnharpe, ca 1920, ukjent fotograf. Bilde fra Åhlén 1971.
I 1922 deltok Svalberg også på en spelmansstämma i Malmköping i Södermanland. Kort tid etter dette ble Södermanlands spelmansförbund stiftet (1925), og Svalberg bidro trolig til en viss interesse for munnharpa i forbundet, for før det ble arrangert en spellemannskonkurranse i Julita i Södermanland i 1927, ble det etterlyst munnharpespillere i innbydelsen til konkurransen. Dessverre er det ikke kjent om noen av de 30-40 spillemennene som meldte seg til konkurransen, spilte munnharpe. Gustav Svalberg er den siste kjente munnharpespilleren i den eldre tradisjonen i Sverige. Med Svalbergs generasjon døde den levende tradisjonen ut.
Men interessen for å spille munnharpe lå ikke stille i graven særlig lenge. Spelemannen Hugo-Pelle Pettersson (1892–1967) var født inn i en musikalsk familie og ble med tiden stadig mer interessert i lokal folkemusikk og Södermanlands kulturhistorie generelt. I likhet med Gustav Svalberg bodde han i Eskilstuna, og det kan ikke utelukkes at han selv hadde kontakt med, eller lærte å spille av, Svalberg, ettersom han også var aktiv i Södermanlands spelmansförbund. Han begynte imidlertid å spille munnharpe sent i livet, og det er derfor mer sannsynlig at hans interesse for munnharpa utviklet seg som en del av hans nysgjerrighet for lokalhistorie, om enn inspirert av Svalberg.
Hugo-Pelle spilte først og fremst fele og gitar, men i en avisartikkel i 1957 ble han også omtalt for sitt munnharpespill (Kinander 1957). På et fotografi i artikkelen ser man Hugo-Pelle spille på en munnharpe som er svært lik den Gustav Svalberg spiller på på bildet over. De to instrumentene er også stemt i nesten samme toneart, Svalberg spiller i fiss, mens Hugo-Pelle spiller i F. Det er mulig at begge instrumentene ble laget lokalt, kanskje av samme smed, men i så fall av ulik kvalitet.
Hugo-Pelle Pettersson spiller munharpe, 1957, ukjent fotograf. Legg merke til likheten mellom Hugo-Pelle Pettersons og Gustav Svalbergs instrumenter. Bilde fra Kinander 1957.
I Södermanlands spelmansförbunds arkiv er det dokumentert fem innspillinger der Hugo-Pelle spiller tre forskjellige slåtter på munnharpe (ssf_insp_357; ssf_insp_360; ssf_insp_363). Innspillingene er gjort rundt 1960. Det fremgår tydelig av opptakene med Hugo-Pelle at han spiller ei munnharpe av heller dårlig kvalitet. Han skiller seg også klart fra Gustav Svalberg når det gjelder spilleteknikk; Hugo-Pelle bruker ikke lukketeknikk i det hele tatt i noen av låtene; dette ser ut til å være en ferdighet som hadde dødd ut i Sverige på denne tiden. I en marsj som Hugo-Pelle spiller, bruker han for eksempel en klar blåseteknikk og i utgangspunktet bare de åpne tonene i skalaen. Selv sier han i et intervju at han ble inspirert (og opplært?) til å spille av Gustav Svalberg; muligens i tradisjonen, eller kanskje mer sannsynlig gjennom de tidlige innspillingene.
På innspillingene spiller Hugo-Pelle blant annet Vingåkersvalsen, som han trolig har lært av Svalberg. Til en viss grad etterligner han den karakteristiske, spisse «Y-lydformen» i munnen som Svalberg bruker på opptakene, men Hugo-Pelle bruker i utgangspunktet en helt annen teknikk enn Svalberg. Siden han ikke bruker lukketeknikken, er han også nødt til å modifisere melodien for å få den til å passe til sin blåseteknikk. Det at han tolker melodien Svalberg spiller ganske fritt, er et annet tegn på at han ikke har lært av Svalberg selv, men av det nokså dårlige 1920-opptaket, og prøvd å finne ut av teknikken selv. Dette er et eksempel på hvordan selve kontinuitetsbruddet kommer til uttrykk i musikken. Hugo-Pelle tar utgangspunkt i et (eldre) klangideal i kjølvannet av Gustav Svalberg, men modifiserer musikken og spiller den selv med en langt mindre forseggjort teknikk. Både Gustav Svalberg og Hugo-Pelle Pettersson var aktive (på samme tid) i samme lokale folkemusikkforening, hadde samme lokale repertoar og tilsynelatende instrumenter av samme fabrikat, men spilleteknikken er likevel forskjellig.
Et siste eksempel viser hvordan interessen for munnharpa levde videre etter at den eldre spilletradisjonen var brutt. Herman Heintze i Jordholmen i Skåne begynte å interessere seg for munnharpa relativt kort tid etter at tradisjonen døde ut. I et intervju med Olof Forsén og Qvitt Holmgren fra Svenskt visarkiv i 1951 forteller han om munnharpes kontinentale historie og om sine egne tanker om instrumentet (Svenskt visarkiv nr SVA BB 5326). Han gir også eksempler på egne musikalske eksperimenter på instrumentet, men uten noen merkbar forbindelse til den eldre spilletradisjonen.
Det fantes ingen levende tradisjon da Heintze begynte å spille, og han oppgir at han ikke har hørt noen munnharpemusikk å lære av. Interessen for å spille munnharpe lever altså videre i Sverige, men tradisjonen må så å si «finne opp seg selv på nytt» hele tiden. Heintze hade skaffet sin første munnharpe fra en kamerat da han gikk «i andre klasse på skolen».
Disse tre eksemplene viser til sammen ulike bruddpunkter i spilletradisjonen. På ett nivå er bruddet tydelig, ved at en tradisjonsbærer dør, men samtidig overlapper spillingen av folkemusikk på munnharpe dette bruddet i kontinuitet, selv om den eldre spilleteknikken gikk tapt. Eksemplet med Hugo-Pelle viser at spilleteknikken delvis kan læres ved å lytte, slik at tradisjonen på et plan nesten hadde overlevd bruddet. Men den eldre spilletradisjonen kan likevel sies å ha dødd ut, selv om munnharpespillingen i Sverige er kontinuerlig gjennom 1900-tallet. På 1960-tallet oppsto det en ny bølge av interesse for munnharpa i Sverige, men allerede før dette oppsvinget skal landet ha vært en stor importør av munnharper fra Molln i Østerrike (Otruba 1986:93). Dette tyder på at munnharpa fortsatte å være et tilgjengelig instrument i Sverige, også etter at den eldre smi- og (den relaterte) spilletradisjonen døde ut.
Innspillingene med Gustav Svalberg kan høres via Youtube:
Marsjen spilt av Hugo-Pelle Pettersson (fra 1:53)
Referanser
Bohman, Stefan. 1979. Folkmusiken på Skansen. Fataburen. Nordiska museets och Skansens årsbok. Stockholm: Nordiska Museet, 35–68.
Keyland, Nils. Allmogemusik. Fataburen 1920.
Kinander, Harald (Aldo). 1957. Eskilstuna-spelman virtuos på mungiga. Folket 1957-10-26.
Otruba, Gustav. 1986. Die Maultrommeln und ihre Erzeugung zu Molln. Von der Zunft zur Werkgenossenschaft. Oberösterreichische Heimatsblätter 40:1, 59–94.
Åhlén, Carl-Gunnar. 1971. Hummel och mungiga. Två unika folkmusikdokument på fonograf. Svensk tidskrift för musikforskning 53, 115–117.
Munnharpe fra Västmanland. Gave til Nordiska museet i Stockholm 1894. Fotografi av forfatteren.