Hva har Jimi Hendrix og vossaspelemannen Sjur Helgeland til felles?
Sjur Helgeland (1858-1924).
Og hva har det med munnharpe å gjøre?
Av Ånon Egeland
Jimi Hendrix (1942–1970) gjorde furore i 1966 med sin virtuose, overstyrte el-gitarstil. Anerkjennelsen han fikk skyldtes sjølsagt den musikalske begavelsen hans, men det må være lov å hevde at den uortodokse, nesten akrobatiske tilnærminga til gitaren, blant annet å spille med tennene, også gjorde sitt til å gi han oppmerksomhet.
Knepet med å spille med tennene hadde han etter eget utsagn plukka opp fra to navngitte, amerikanske gitarister. Både Hendrix og inspirasjonskildene hans har, kanskje uten å være klar over det, lent seg på en lang tradisjon med «ekstrem» spilleteknikk, ikke bare på gitar, men også på flere andre instrumenter.
Felespillere over store deler av den vestlige verden har overgått hverandre når det gjelder å komme på spektakulære måter å spille fele på. Spelemannen Bjarne Herstøl fra Vigeland i Lindesnes, fortalte meg en gang at han aldri hadde betalt for en dram på de ti åra han var i USA. Han hadde definitivt ikke vært tørrlagt der borte, så jeg lurte jo på hvordan det gikk til. Da kunne han fortelle: «Jo, eg berre spela Jenta stakk en harelabb i f...a si, og der ein klunkar på strengane var eg snar til å flytte fela bak på nakken, så bak på ryggen. Når eg var ferdig, var der alltid nokon på pøbben som ropte: ‘Dram for the fiddler!’»
Et annet slående, norsk eksempel på slik instrumental ekstremsport er bildet av den kjente vossaspelemannen Sjur Helgeland (1858–1924), der han spiller med fela bak hodet. Det er ikke bare på fele at en har kjent til slike visuelle knep. Dansedokkene på langeleik hører kanskje med her, og munnharpa har definitivt sin plass. Her til lands finnes det både litterære og muntlige belegg for «alternativ» spilleteknikk på munnharpe. Helt opp til våre dager har folk kunnet fortelle om utøvere som kunne kunsten å slå på munnharpefjøra med tunga. En vender slagenden på fjøra inn i munnen og slår på den med tunga. Det kan bli en blodig affære, men det ser unektelig mystisk ut! Bare ei hand som holder en nesten usynlig metallsak mot munnen – og ut strømmer magisk musikk, spilt av ei helt usynlig «hand».
En som lot seg inspirere av historiene om denne munnharpeteknikken var Jon Elling Buen Garnås (1977–2012). Han må ha hatt temmelig sår tunge i perioder, for han må uten tvil ha øvd: jeg har ikke hørt noen som har mestra denne teknikken så godt som han. Mange ville nok ønske at de kunne spille Fanten like godt på den vanlige måten som han gjorde med tunga!
Kanskje kan denne gjøgleraktige tilnærminga til spilleteknikk føres helt tilbake til middelalderen, da grensene mellom profesjonell musiker, akrobat, gjøgler og skuespiller var flytende. «Leikarar» kalles denne gruppa i norrøne kilder, og den dag i dag er «leikari» det islandske ordet for skuespiller.
En må ha lov til å spekulere på hvorfor denne uhøytidelige måten å nærme seg et instrument på stort sett har forsvunnet her til lands. Jeg mener prosjektet med å reinvaske tradisjonsmusikken fra stempelet som folkelig, «ulærd» musikk til opphøyd kunst må ta skylda. Sirkustakter som å spille fele på ryggen eller munnharpe med tunga passer heller dårlig inn i det forfina bildet av tradisjonsmusikken som nasjonalromantikerne prøvde å skape. Men kanskje er det nettopp litt uhøytidelig gjøgleri tradisjonsmusikken trenger nå?
Et eksempel på ei stikk motsatt utvikling, finner vi i det sentralasiatiske landet Kirgisistan. Her har ekstremteknikk blitt en viktig del av tradisjonen, særlig på langhalslutten komuz og på munnharpa. Dersom du har lyst til å se slik instrumentakrobatikk i levende live, har du sjansen under årets Førdefestival 2. til 6. juli. Dit kommer nemlig fem kirgisiske musikere knytta til Ustatshakirt-senteret i hovedstaden Bishkek. Alle er multiinstrumentalister med munnharper i bagasjen. Om en ser bort fra den ekstreme delen av spilleteknikken, er den kirgisiske tilnærminga til munnharpa forbløffende lik den norske; melodisk og samtidig sterkt rytmisk. Det i seg sjøl burde være grunn nok til å få med seg konsertene i Førde.
Ekstremteknikk på munnharpe
Nyskapende bruk av munnharpe
Musikere med tilknytning til Ustatshakirt gir eksempler på eksperimentell bruk av blant annet ulike munnharpetyper i komposisjonen Echoes of time (i 7/8-takt).
Her er et lengre TV-innslag, som åpner med ei framføring av den samme komposisjonen.
Kutman Sultanbekov og Kambar Kalendarov framfører komposisjonen JAW på to ulike munnharpetyper.
Ustatshakirt
Ekstremteknikk på fiolin – sterkt anbefalt, også for munnharpespillere
Wilbur Hall, som seinere var med i Spike Jones sitt berømte orkester, spiller fiolin i filmen «King of Jazz» (1930).
Den ungarske fiolinisten «Baron Buika» sin opptreden i Ed Sullivan Show (1959).
Eksempler på ekstrem feleteknikk i tradisjonsmusikken