Om å ikke slå i trampen
Anders Røine har gjort en dyptgående studie av det han kaller ansatspraksis på fire ulike folkemusikkinstrumenter, inkludert munnharpe. Foto: Lena Knutli
Anders Røine har skrevet en doktorgrad om slagformler i slåttetyper.
Av Veronika Søum
– Hvis man hører på munnharpespill før 90-tallet, som de gamle munnharpeopptaka, hører du at de ikke slo rett i trampen. Etter å ha jobba med sånn musikk en stund, begynte jeg å ane et repertoar av slagformler i de ulike slåttetypene, forteller Anders Røine.
Munnharpespilleren bosatt i Bø i Telemark har gjort en omfattende studie av det han kaller ansatspraksis på fire ulike folkemusikkinstrumenter. Ansats er når tonene settes i gang, som ved slag på munnharpa, idet felebua skifter retning, ved konsonantansatser i slåttetralling og snerteslag på langeleiken.
Men når skal du egentlig slå på munnharpefjæra? Praksisen etter at de eldre munnharpetradisjonene døde ut var å slå synkront med trampinga. Men Anders oppdaga at det ikke alltid har vært tilfelle.
Anders skal holde foredrag om doktoravhandlinga under munnharpefestivalen i Molde i september! Les mer og meld deg på her.
Rytmisk grammatikk
Ideen til det som har resultert i doktorgradsavhandlinga Rytmiske strukturer i norsk slåttemusikk. En sammenliknende studie av ansatspraksis på munnharpe, tralling, langeleik og hardingfele, starta så smått da Anders sjøl begynte å lære seg disse instrumentene.
Anders valgte munnharpe som hovedinstrument da han gikk folkemusikkstudiet på Rauland, «for å slippe billig unna», og deretter begynte han å lære seg fele. Men det var først da han satte i gang med langeleik, at han fikk mistanken sin bekrefta.
– Jeg overførte slåtter fra munnharpe og fele til langeleik, og oppdaga at i langeleik slo man også synkront med foten. Hvordan er det mulig, med et så gammelt instrument? Spesielt når det ser ut til å være så sammenvevd med med tradisjonen på de andre instrumentene og slåttetralling. Jeg var sikker på at det mangla noe.
Selv om ansats er en viktig del av rytmikken i slåttemusikken, er det aldri noen som har satt ord på praksisen på tvers av instrumenter før Anders begynte å leite etter svar.
– Kanskje er det noen byggesteiner, har jeg tenkt på forhånd, men ingen har satt fingeren direkte på det. Det finnes hardingfelespelemenn som kan 300 slåtter og er superflinke, men det er ikke sikkert de kan snakke om ansatspraksisen løsrevet fra melodiene.
Etter å ha hørt hundrevis av slåtter på instrumentene, kom Anders fram til en hypotese med et sett anslagsformler for hver slåttetype. Musikeren omtaler det som rytmisk grammatikk.
– Det finnes standarder, som 9/6-åttendelsgangar som Bestelanden er et eksempel på. Slike finnes på tvers av tradisjonsområder, som i Valdres, Setesdal, Agder og Telemark, forteller han.
Kjernen i slåttemusikken
Oversikten over de ulike anslagsformler ligger som vedlegg i doktorgradsavhandlinga. Men ifølge Anders er det ikke nødvendig å studere formlene for å klare å spille asynkront.
– Kroppen kan mye av rytmikken fra før. Har du lært deg slåttene etter de gamle opptaka fra Setesdal, kan du mye av det.
– Jeg besøkte Tarjei Eldhuset i Setesdal før han døde, og hvis du vokste opp på et sånt sted, der alle kunne spille litt munnharpe, som han sa, da har du fått musikken inn i blodet. Han hadde lært seg munnharpe ved at faren hans hadde sagt at han bare skulle «synge og spille». De som vokser opp i dag, har ikke musikken rundt seg på samme måten. Da er dette en snarvei til å snakke om dette helt konkret. Her er kjernen til det som er slåttemusikk.
Serieproduksjon og synkronitet
Anders har også sett sammenheng mellom rytmeteknikk og de som bruker lukketeknikk. De fleste opptaka der lukketeknikken brukes, spilles med asynkron slagteknikk. Mens på opptak der blåseteknikken brukes, spilles det synkront.
– Det finnes hundre munnharpeinnspillinger fra Valdres. 95 prosent av dem er på støpte munnharper, der det er vanskelig å høre melodien. Men fem er gjort på smidde munnharper, av Olav Hauge og Embrik Beitohaugen. De bruker lukketeknikk og bruker ansatsformlene.
Så hva med langeleiken? Anders fant ut at Øystein Rudis masseproduksjon av langeleiker i Valdres etter 1870, førte til at langeleikene ble like, med samme utseende og skala. Mye tyder på at strøkmønstrene endra seg fra asynkront til synkront.
– Det er en annen likhet mellom langeleik og munnharpa; at spillinga er knytta opp mot instrumentypen. Masseproduksjonen til Rudi førte til at langeleiken overlevde og fikk en skikkelig boom, litt som munnharpeboomen på 60-tallet med masseproduserte støpeharper. Samtidig ser det ut til at det endra ansatspraksisen.