Slått under lupa: Sleepy Maggie
Av Ånon Egeland
Alle melodiene i munnharperepertoaret til Angus Lawrie later til å være henta fra sekkepiperepertoaret hans. Et slik avhengighetsforhold til et mer utbredt og prestisjetungt instrument har vi jo her på berget òg, bare at hos oss er det fela som har vært den viktigste repertoarkilden.
Men det er én viktig forskjell: Mens fela har uendelige intonasjonsmuligheter, ligger de ni tonene på den skotske sekkepipa nær opp til overtonerekka fra 7 til 16 (unntatt 14), altså det tradisjonelle toneforrådet på munnharpe.
De tre bordunene på sekkepipa er stemt til grunntonen (overtone 1, 8, 16 osv.) i to ulike oktaver, og både omfanget og det lave 7. trinnet gjør det lett å overføre musikken fra sekkepipa til munnharpa. På eldre sekkepiper er til og med det 4. trinnet (regna fra grunntonen) stemt om lag en kvarttone høyere, noe som gjør toneforrådet på de to instrumentene enda mer likt.
Rilen Sleepy Maggie er en gjenganger i det skotske repertoaret, og den er særlig populær på sekkepipe. Angus Lawrie har spilt den inn to ganger: én gang som del av et «set» – først marsjene Dornoch Links og Locheil’s Away to France, så strathspeyen Mac Lennan’s Overcoat og rilen Sleepy Maggie etterfulgt av The King’s Reel – og én gang som enkeltstående melodi.
Den foreliggende transkripsjonen er i hovedsak gjort etter den sistnevnte innspillinga. Det er bare små avvik mellom de to, og begge har det samme iørefallende særpreget som standardversjonen på sekkepipe, nemlig at meloditersen glimrer med sitt fravær – nesten i alle fall. Angus Lawrie streifer den flyktig noen ganske få ganger, og da er det grunn til å mistenke at han bommer på tonen. Takt 7 kunne gjerne spilles som takt 1, og det andre taktslaget i takt 9 og 11 virker noe nølende. Kanskje det er en glipp og at han egentlig prøver å spille som standardversjonen? Med tanke på hvor framtredende nettopp tersen (overtone 5, 10, 20 osv.) er i overtonestrukturen på munnharpa, er uansett det å velge en melodi uten ters oppsiktsvekkende. Likevel får Angus Lawrie det til å virke som det mest naturlige valget i verden.
Sleepy Maggie finnes i ei rekke forskjellige utgaver, både i Skottland og Irland, der den også er kjent som Jenny’s Chickens. De irske feleversjonene har som oftest H som grunntone og tersen mangler gjerne her òg. Om tersen, det tredje skalatrinnet, er høyt eller lavt avgjør om en melodi går i dur eller moll, derfor er det interessant at akkompagnerte versjoner av Sleepy Maggie svært ofte blir tolka som moll – til tross for at det definerende tonetrinnet mangler i melodien.
Her er et utvalg versjoner:
Den fransk-kanadiske gruppa La Bottine Souriante med en heftig arrangert versjon, for anledninga omdøpt til Le reel des soucoupes volantes – «De flygende tallerkeners ril»
