Dans og munnharpespell eller sprekken i Carnegie Hall
Erik Røine ga undertegnede hakeslepp under et kurs på slutten av 90-tallet. Dette bildet er tatt i nyere tid. Foto: Lena Knutli.
Om Erik Røine, å se lyset, Muddy Waters og et lite uhell i Carnegie Hall i 1975.
Av Viggo Vestel
Det må ha vært i 1996 eller 1997. Rundt oss lå de okergule bygningene på Valdresmuseet i septembersola. Et eller to år hadde gått siden den fantastiske første festivalkonserten i 1995, som jeg hadde nihørt på i kassettopptak fra NRK-sending i månedsvis. Jeg fikk min første skikkelig gode munnharpe – Folke Nesland, selvsagt – til 40-årsdagen. Nå hadde jeg sammen med seks-sju andre meldt meg på begynnerkurs hos ingen ringere enn Erik Røine. En av de «gamle», store som sammen med Hallgrim Berg og Ånon Egeland hadde holdt munnharpa i live da tradisjonen hang i en tynn tråd, og det var vanskelig å få tak i gode instrumenter. Men Jakob Lavoll, Folke Nesland, Knut Tveit og Bjørgulv Straume sørga heldigvis for at grunnlaget for den nye boomen var lagt.
Vår lille flokk av håpefulle gikk sammen med Erik til en av de mindre bygningene, som lå på en liten topp inne på museumsområdet, så vidt jeg husker. Erik Røine som åpna den legendariske 1995-konserten med Trompen hass Trond. Det var for meg et sjokk: kunne virkelig ei munnharpe låte sånn? Med et usedvanlig trøkk og høyoktan-kontante ristetak som sa det meste! For mange var dette et av høydepunktene på festivalen.
Vi sto der da, i ring, med Erik i midten. Han snakka om munnharpespellets fysiske gleder, pusten som skulle følge rytmen, og ikke minst dansen. Kunne man danse til munnharpa, tenkte vi, en liten fjert av et instrument, joda, selvsagt med mikrofoner og slikt, men hvordan få til de riktige betoningene sånn at danserne virkelig kunne føle suget i det hele? Sjøl var jeg både forvirra og tvilende. Jeg spiller gitarer i ymse varianter, og der er det demping, knepping og halvkvedete grep som gjelder, men munnharpe? Det helt avgjørende må jo være hvordan danserne får den virkelig tighte fysiske invitasjonen som gjør at du nesten ikke kan stå stille. Det er jo heller ikke alt som kan forklares med ord, som kan beskrives tydelig nok uten faktisk «å gjøre det», reint fysisk. Selv Erik Røine så ut til å kunne føle nettopp det at orda ikke fungerte. Han sa noe sånn som at «hvordan skal jeg få sagt det eller vist åssen munnharpa kan få dradd folk ut på gølvet?»
Om å se lyset
Så skjedde det bare: mens han spelte et par vek på harpa si tok han to - tre skritt ut på gølvet, med en sånn spenst, kraft og gyngende ledighet, en liten vridning i kroppen, og et par harpetak i perfekt samsvar med den fysiske bevegelsen, med en betoning og en nerve som etterlot undertegnede med måpende hakeslepp, et nærvær, en undring som jeg vel aldri før har opplevd i et sånt uhyre konsentrert øyeblikk, så fullstendig overraskende og metta av musikalsk menneskelig mening at…hva skal jeg si?
Mick, Keith og Muddy
I ettervirkningene av dette virkelige punktet-av-lys, må jeg nesten si, sto en scene for meg, som jeg en gang hadde sett i ett eller annet tv-program; Mick Jagger, Keith Richards og Muddy Waters hadde et slags uformelt musikalsk møte i forbindelse med en konsert. Jagger og Richards halv-danser og groover med dertil hørende ansiktsuttrykk og kroppsbevegelser, ganske sjølforelska, spør du meg. Så glir kameraet mot Muddy, litt opp i åra her, og en kraftig plugg (som min far ville sagt det), som står der og følger sånn passelig med på de to skinnmagre engelske storrockerne. Så, med et litt skjelmsk og ikke så lite ironisk, smil – som om han ikke helt vil ut med hva han egentlig tenker - setter Muddy inn sitt bidrag til forestillinga: han spiller kun èn tone, mens han gir «gutta» et passe megetsigende, men litt tilbakeholdt blikk.
Framføringa av den ene tonen, så stinn av fylde, trøkk, erfaring og rå autoritet, var det Eriks tre dansetrinn minte meg om! Jagger og Richards så ut som førkonfirmerte smågutter som forgjeves prøvde å stråle ut noe som kunne likne et konkurrerende uttrykk, men fullstendig uten å nå til knærne av Muddys nesten naturstridige kraft. I sannhet nok et salig lyspunkt, som opplyste det første!
Det Muddy viste om bluesen var på et eller annet vis knytta til det Erik viste oss om munnharpa og dansen, der på seint 90-tallet på Valdresmuseet. Alt det det faktisk handla om, er omtrent umulig å sette ord på. Å se lyset, er jo et innarbeida uttrykk, men akkurat hva lyset består i, i alt sitt omfang fra fortid og nåtid, er umulig å si. Det er rett og slett sånne opplevelser som bare står der som et slags godt planta tre i hukommelse
Sprekken i Carnegie Hall
Her om dagen fikk jeg tilsendt en interessant link fra nettopp Erik Røine. Det var et NRK-opptak fra 1975, presentert som «Minnefest for utvandrere. Festforestilling i Carnegie Hall i New York», med tittelen «Et hjem var alt vi søkte». Dette var en stor festforestilling med opplesning av brev fra utvandrede nordmenn om alt som hadde med temaet å gjøre; reisa fra Norge, jakten på arbeid, slitet på den nye landsbygda, sjukdom og familie. Et interessant program, fortalt i tidas ånd. Selve programmet var på en time og elleve minutter, og her var faktisk ingen ringere enn Kong Olav og andre norske og amerikanske celebriteter tilstede. Hele seansen ble ledet av en av den tidas mest respekterte programledere, Erik Bye, «både kongelig og folkelig på samme tid», som danseren vi forteller om så treffende sa det.
Noen minutter uti programmet fikk vi presentert ei gruppe som skulle vise fram norsk folkedans. Og gjett hvem som deltok som en av danserne? Jo, her var han igjen: det var Erik Røine, på den tida niogtjue år! De framførte en «konstruert vestlandsspringar» med hallingkast og det hele, sammen med folk fra en leikarring fra New York!
Opptaket finner du her: Minnefest for utvandrere – NRK TV
Etter rundt 12 minutter inn i programmet til og med 15, finner du opptaket med Erik og co.
Lett på tomannshånd forteller Erik meg at buksa kanskje ikke var helt justert, det vil si at den var litt vel trang, og til og med litt morken i sømmene. Resultatet var altså at buksa sprakk! Heldigvis vises ikke de mest nærgående bildene i dette hendelsesforløpet, men ser du godt etter får vi alle noen glimt av denne spretne norskingens hårete legeme, til hovedpersonens offentlig sett ubemerkede fortsettelse til innslaget er slutt. Slik jeg ser det danset unge Røine særdeles bra. Men likefullt, og med Eriks egne ord – som jeg har fått tillatelse til å sitere - oppsummerer han de mest kritiske delene av forestillingen som vi ikke får se slik:
– Så der ligger jeg da, på en av verdens mest berømte konsertscener, hvor knapt en folkedanser har satt sine ben, skimtende det hvite skjortebrystet til vår egen kong Olav oppe i kongelosjen 15 meter unna, salen full av celebre norskættede amerikanere, - og med nakne ræva (unnskyld uttrykket) rett i rampelyset! (Eriks kommentar januar 2024)
Det hører med til historien at programmet fikk svært gode kritikker, og som Dagbladet skrev, «Det eneste som sprakk i Carnegie Hall var buksa til hallingdanseren!»