Slått under lupa: Kom te mæ
Bli kjent med en slått fra repertoaret til Artur Vibeto fra Fen i Telemark.
Av Ånon Egeland
Jeg har klødd meg i hodet lenge for å finne den rette julevinklinga på denne utgava av Slått under lupa. Tanken var at det skulle bli enten en tradisjonell slått med juletilknytning eller en velkjent julesang, overført til munnharpe. Men de slåttene jeg kunne komme på i den første kategorien var alle lange, utbygde feleslåtter, som både når det gjelder omfang og tonalitet sprenger rammene for det ei munnharpe kan klare. I den andre kategorien er det saktens en del av klassikerne som lar seg spille på munnharpe – i alle fall nesten. De aller fleste av disse melodiene er laga over en harmonisk lest, der likesvevende temperering er ei forutsetning. Å spille slike melodier på munnharpe, der flere toner avviker dramatisk fra originalmelodien, føler jeg kan være å gjøre munnharpa en bjørnetjeneste. Resultatet vil i verste fall låte komisk. Problematikken knytta til bruken av slike klassikere, med eller uten julefortegn, vil vi nok komme tilbake til i framtidige nummer av Munnharpa.
Noe annet er det med gjennomarbeida «oversettelser» av slike klassikere, der ikke bare melodien er overført fra et instrument til et annet, men der hele den tradisjonelle munnharpestilen – frasering, ornamentikk, melodisk utforming og rytmikk – er inkorporert i det musikalske resultatet. Det kan i beste fall bli en god måte å fortelle noe om særegenhetene til munnharpa. Nå kan slike prosesser ta tid, så jeg har valgt å utsette forsøket. Kanskje dukker det opp en forkledd juleklassiker i julenummeret av Munnharpa 2026? Følg med!
I stedet skal vi legge en slått fra repertoaret til Artur Vibeto (1906–1971) fra Fen, rett sør for Ulefoss i Telemark, under lupa. Det er en halling som holder seg greit innafor melodiomfanget til munnharpa, sjøl om noen toner vil bli annerledes enn langeleikoriginalen. Tersen på langeleiken til Artur Vibeto heller nemlig mer mot moll enn overtone 10, og kvarten er temmelig rein, altså ikke så høy som overtone 11. Dette opptaket – riktignok av en annen slått, men med samme mannen og det samme instrumentet – kan gi et inntrykk av dette.
Det er et rim til slåtten, lagt i munnen på ei seterjente. Løfterike ord til han de var tiltenkt:
Kom te me, gutten min, for nå æ je aleine.
Anslagspraksisen til Artur Vibeto kan virke litt diffus og tilfeldig, men her skal en som ikke spiller langeleik sjøl, trø litt varsomt. Uansett føler jeg at det kler slåtten best å frasere slik det er vanlig i halling/gangar på fele – og munnharpe. Det innebærer i første rekke at en i stor grad unngår å skifte strøkretning eller slå samtidig med fottrampen. I slåtter i todelt takt vil fottrampen og anslaga som oftest følge samme rytme, vel å merke forskjøvet i forhold til hverandre, tilsvarende halve varigheta av et tramp eller slag. Dette gir den rette, subtile «bakfotfølelsen» en slått av denne typen skal ha.
I min munnharpeversjon av slåtten har jeg lagt vekt på å bryte opp dette mønsteret noe. Også «bakfot» kan jo bli monotont. Det er også gjort av hensyn til lukka toner som faller sammen med fottrampen, som i takt 2, 4 osv. Slike toner har en tendens til å miste kraft midt i et slag og kan kreve et anslag for å bli tydelige. Når jeg slår på disse tonene, oppstår et mønster som er forbausende konsekvent, men et hakk mindre forutsigbart enn bare slag på «bakfoten». Se transkripsjon og instruksjonsvideo for nærmere forklaring. Slåtten kan du også høre på albumet mitt, MMXXIV, eller her.
Lykke til – og god jul!
