En munnharpeslektning i Annerledes-Spania
Lengst nordvest i Spania ligger Galicia.
Av Ånon Egeland
Regionen er nok mest kjent for pilgrimsruta som går gjennom området og ender opp i Santiago de Compostela – en gang verdens tredje mest besøkte pilgrimsmål, nest etter Jerusalem og Roma. Geografisk og klimatisk, med Atlanterhavet som nærmeste nabo både i nord og vest, kunne ikke Galicia være mer forskjellig fra det vi gjerne oppfatter som typisk spansk: middelhavsvarme, sol og palmestrender. Denne forskjellen er treffende illustrert ved at logoen til det galisiske turistbyrået er en silhuett av en katolsk prest med paraply i motvind.
Også galiserne føler seg annerledes. Den regionale identiteten er sterk, og språket, galego, ligger nærmere portugisisk enn det spanske majoritetsspråket, kastiljansk. Det har en rik litteratur fra middelalderen, og etter å ha vært forbudt under diktaturet til general Franco, opplever det en renessanse i dag.
Galicia blei kolonisert av keltere rundt 500 før vår tid. Den keltiske dominansen varte i snaut 400 år, fram til romerne erobra området i år 137 før vår tid. Rundt år 400 invaderte de vestgermanske sveberne, etterfulgt av et kort maurisk mellomspill før regionen blei en del av kongedømmet Asturias. Men de urgamle steinmonumentene, såkalte dolmen, står der stadig som et minne om kelternes nærvær. Derfor flørter nok mange galisere med tanken om at de egentlig er litt keltere, sjøl om DNA-et kanskje forteller helt andre historier og keltisk språk neppe har vært talt i området på nærmere 2000 år.
Slike romantiske idéer får næring fra tradisjonsmusikken, der alle klimpreinstrumentene som dominerer ellers på den iberiske halvøya, glimrer med sitt fravær. I stedet er det den galisiske sekkepipa, gaita, som rår, sammen med ulike trommer og tamburiner. Sjøl om verken dagens tradisjonelle danser, musikken eller sekkepipa neppe er eldre enn rundt 1000 år, og altså ikke har noen sammenheng med keltisk tilstedeværelse i området, kan jeg være enig i at en av de viktigste og mest karakteristiske galisiske dansetypene, muiñeira, har rytmiske likhetstrekk med skotsk og irsk jig. Det samme kan imidlertid sies om søritaliensk tarantella.
Munnharpa – trompa eller birimbao, som den heter på galisisk – har også sin plass i det tradisjonelle, galisiske instrumentariet og har i de siste tiåra opplevd ei ny blomstringstid, både når det gjelder smeder og utøvere. I mars 2003 var jeg så heldig å få oppleve dette på nært hold under festivalen Xornadas de birimbao – Munnharpedager – i den gamle byen Lugo. Celebre gjester som John Wright og italienske Fabio Tricomi var hjertelig til stede, og jeg fikk også anledning til å høre en av de sentrale, eldre tradisjonsbærerne på munnharpe, César Fernandez (1927–2023) – en livlig kar i slutten av 70-åra, som ikke lot språkbarrierer sette en stopper for kommunikasjonen. Du kan oppleve han i flere av videoene som det er lagt ut lenke til under.
Med på det norske laget var instrumentmaker og multiinstrumentalist Sverre Jensen, som med sin flytende spansk og sitt imponerende nettverk av instrumentmakere og utøvere, var avgjørende for det gode faglige utbyttet og for kommunikasjonen i det lokale miljøet der spansk, ikke engelsk, som regel var andrespråket.
Galicia er en av de få områdene i Europa som, i likhet med Norge, har en så godt som ubrutt tradisjon for å smi munnharper individuelt, altså ikke som ledd i en småskalaindustri. Ikke nok med det, Galicia er også, sammen med Setesdal, Telemark og Valdres, den eneste plassen i verden der munnharpetunga blir festa med kile. Arkeologiske funn fra blant annet Belgia og Estland forteller at dette ikke er noe nytt fenomen og at metoden har vært mer utbredt enn i dag.
I 2003 hang den galisiske kunnskapen om munnharpesmiing, særlig den viktige detaljen med å feste fjøra, i en såpass tynn tråd at en følte behov for hjelp utenfra. Den sjølskrevne mannen til dette var Folke Nesland, som holdt smikurs i flere dager – i et gammelt likhus! Det var en passelig stor og interessert gjeng som fulgte kurset. Etter helsetilstanden til den galisiske munnharpa vel 20 år seinere å dømme, ser det ut som om Folke Nesland gjorde en god jobb. I hvert fall registrerer jeg at munnharper smidd av «Master Che» («Che da Luaña», Xosé Vásquez) tilbys på sosiale medier, og måten regionale tv-stasjoner dekker tradisjonsmusikken på, er forbilledlig.
Sjekk ut videoene her:
Den tradisjonelle galisiske spillestilen på munnharpe er, som nær sagt alt annet europeisk munnharpespill, melodisk. Det solide rytmisk underlaget er der også, i form av stødige og faste slagmønstre (eller ansatsformler, for å si det med Dr. Anders Røine), akkurat som i den skotske stilen som er beskrevet i tidligere utgaver av Munnharpa. Den tidligere nevnte muiñeira - en, er et godt eksempel. Den går i 6/8-takt (altså tre like lange toner pr. taktslag), og grunnrytmen – slik César Fernández framførte den, med en mynt i hver hand som han slo mot bardisken – kan framstilles slik:
H = høyre hand
V = venstre hand
Bytt om, hvis du er keivhendt!
Det er den samme rytmen Emilio do Pando spiller når han akkompagnerer munnharpespillet til nevøen Daniel do Pando på valnøtter (!). Med venstre hand holder han ei hel nøtt i høyre munnvik, med lett åpen munn, mens han slår på nøtta med et halvt, tomt valnøttskall. Han slår to slag framover og ett bakover, slik:
Slutten av ei vending markeres med to slag framover på første og fjerde åttendedel. En typisk frase kan derfor bestå av 7 takter med mønsteret over etterfulgt av to slag på første og fjerde åttendedel i takt 8.
På munnharpa blir det mer komplekst. Rytmemønsteret handa slår, varierer noe, og dessuten er pusten et viktig rytmisk verktøy i denne stilen. Det er tydelig i dette opptaket med César Fernández (f.o.m. 11:00).
Det er pusten som lager pulseringa som er så tydelig i forspillet. De jamne slaga følger fottrampen, men en kan likevel tydelig høre treunderdelinga. Slik jeg oppfatter det, blir den første åttendedelen markert med slaget mens de to påfølgende blir markert med vekslende pusteretning. Det er vanskelig å si om markeringene på åttendedelene som følger etter hvert taktslag, skal spilles med utpust etterfulgt av innpust eller omvendt. Det gir i hvert fall best mening om pusteretninga veksler i et fast mønster. Her er det nok bare å prøve seg fram. Og husk at Youtube har en funksjon som lar deg sakke ned hastigheta på opptaket!
Sagt på en annen måte:
Slagmønsteret kan forstås som lang–kort, kort–lang, eller en–to–tre–fir–fem–seks. (Tell jamt til seks og slå på telleenhetene med feite typer.) Pusten markerer en–to–tre–fir–fem–seks. Variasjoner i slagmønsteret forekommer, slik den følgende transkripsjonen viser. Takt 6 – 17 følger mønsteret over, men deretter snur det til kort–lang, lang–kort, eller en–to–tre–fir–fem–seks. Med unntak av forspillet og de aller siste tonene, holder melodien seg trygt innafor ei kvintramme, altså mellom overtone 8 og 12.
Vel vitende om at det er et element av det vi kan kalle kulturell forventning i måten vi tolker munnharpemelodier på, må jeg ta forbehold om den melodien jeg hører, er om lag den samme som César Fernández hadde i sitt hode da han spilte melodien inn i 2007.
Lykke til!
