Slått under lupa: Springar etter Nils Bakke

Hva passer vel bedre enn en slått fra Nordmøre, etter høstens vellykka munnharpefestival i Molde?

Tekst: Ånon Egeland

Evnen til å overføre melodier fra andre instrumenter har sannsynligvis alltid vært en viktig del av det å spille munnharpe. De gamle opptaka med norske tradisjonsbærere på instrumentet styrker dette: det er lite i det materialet som antyder at det noen gang skal ha eksistert et eget munnharperepertoar.

Tvert imot ser det ut til munnharpespillere alltid har lånt fra musikken som omga dem, i første rekke dansemusikk på fele/hardingfele. At munnharpeversjonene ofte kan være nokså ulike feleopphavet, er et annet og spennende kapittel, som blant annet handler om særegenheter ved instrumentet og om måten vi oppfatter disse på.

I vår moderne verden, der det meste av musikken som omgir oss, egner seg dårlig for melodisk munnharpespill, er evnen til å overføre melodier kanskje viktigere enn noen gang. For til tross for at de unike, gamle innspillingene av norske munnharpeutøvere er til stadig inspirasjon, vil nok det repertoaret før eller seinere bli for lite for en ambisiøs utøver, og trangen til å fornye seg vil melde seg. Denne spalta kan forhåpentligvis være til hjelp ved å gå dypere inn i nettopp denne overføringsprosessen.

Eksempelet denne gangen er en springar etter den kjente spelemannen Nils Bakke (1887–1969). Han var av reisende slekt, men bodde det meste av voksenlivet i Kristiansund. Valget av en utøver med sterk tilknytning til Møre og Romsdal er gjort som en liten takk til arrangørene av den vellykka munnharpefestivalen i Molde. Situasjonen i arrangørfylket er på mange måter typisk for det meste av landet: det fins ingen levende munnharpetradisjon, men et vell av felemusikk, både i form av arkivopptak og noteoppskrifter. Haka er at bare en brøkdel av dette materialet lar seg overføre direkte til munnharpe uten større endringer. Vår utfordring som munnharpeutøvere blir derfor å finne de gode munnharpeslåttene midt i mylderet av musikk som aldri vil gjøre seg godt på munnharpe.

Springaren etter Nils Bakke finnes i ei rekke forskjellige utgaver. I Slåtter for vanlig fele. Møre og Romsdal, 5 finnes hele sju varianter (93a–g), de fleste med røtter på Nordmøre. 

Min munnharpeversjon er basert på en transkripsjon jeg gjorde av Nils Bakke i samband med Folkemusikkarkivet for Møre og Romsdal sin utgivelse, Nils Bakke, med 27 transkripsjoner av denne fascinerende spelemannen. Den aktuelle springaren står som nr. 15. 

Første vendinga i springaren er bygd opp av et firetaktsmotiv (takt 1-4) som gjentas (takt 5–8), etterfulgt av et totaktsmotiv (takt 9 og 10).  Andre vendinga følger samme oppbyggingsmåten, to firetaktsperioder med ulik slutt, men uten den lille totakters «etterslengen». Og her dukker det første lille problemet opp: Nils Bakke spiller nemlig de to siste taktene i første vendinga én oktav høyere enn munnharpeversjonen, noe som sprenger munnharpeomfanget. Jeg valgte derfor å legge denne etterslengen en oktav ned. Seinere oppdaga jeg at det er nettopp det to solide felespillere gjør også: Erik Almhjell (1881–1963) fra Sunndal og Hilmar Aleksandersen (1903–1993) fra Steinkjer, i nyere tid uten tvil landets mest kjente spelemann av reisende slekt. De spiller begge første vendinga én oktav over Nils Bakke, men spiller etterslengen i samme oktav og ender derfor opp med en melodi som i prinsippet er svært lik min munnharpeversjon. Interessant nok oppga Hilmar Aleksandersen Nils Bakke som sin kilde.

Som de fleste gode spelemenn krydrer Nils Bakke framføringa si med subtile variasjoner i melodien og fraseringa. Alle er ikke like gode å få til på munnharpe, så de er utelatt i munnharpeversjonen. I stedet har jeg valgt å bruke de variasjonene som fungerer greit på munnharpe.

Et eksempel i så måte er første taktslaget i takt 2 der han vanligvis spiller en triol, slik det står oppført som variasjon i munnharpetranskripsjonen. Han varierer også med å spille én tone (her notert F5), som han forsirer med trille. På munnharpe er dette ei gyllen anledning til å bruke overtone 14, den laveste av de to variantene av det sjuende skalatrinnet som er tilgjengelig på munnharpe. I motsetning til den høye varianten, overtone 15, som spilles med strupelukking, er overtone 14 åpen. Jeg har ikke hørt denne tonen brukt på noen av opptaka med de eldre tradisjonsbærerne på munnharpe, men den passer perfekt i denne sammenhengen.

Et annet eksempel der denne tonen glir sømløst inn i en tradisjonell melodi finner du i omtalt i artikkelen Å bygge et godt repertoar på munnharpa.

Når det gjelder notasjonsmåten viser jeg til artikkelen Munnharpe og bruk av noter.

Videoopptaket kunne nok hatt bedre lyd – Munnharpa-redaksjonen jobber med saka – men forhåpentligvis vil opptaket sammen med notene likevel være til god hjelp for den som prøver å lære seg Nils Bakkes springar. – Lykke til!